Høyesterett - Kjennelse. Side 13 av 14 Det er tradisjonelt antatt at vi ikke har noen grunnlovsbeskyttet organisasjons- eller forsamlingsfrihet i Norge. Visse begrensninger i lovgiverens frihet til å gi bestemmelser som f eks tilgodeser enkelte politiske partier på bekostning av andre, kan antakelig utledes av Grunnloven §100, jf eksempelvis Frede Castberg, Norges Statsforfatning bind II side 286. Det kan imidlertid spørres om ikke adgangen til å organisere politiske partier, som i mer enn hundre år har dominert statslivet her til lands, i seg selv er beskyttet av forfatningsrettslige regler med samme styrke som Grunnloven. For det første kan det pekes på sammenhengen med parlamentarismen, som i sentrale element antas å ha trinnhøyde som konstitusjonell sedvanerett - uten at det her er nødvendig å gå inn på det nærmere innholdet i denne rettsdannelsen. Parlamentarismen, både som rettsregel og som forfatningsskikk ellers, er kjempet frem av de politiske partier, og har disse som sin naturlige forutsetning. Parlamentarismen kan vanskelig tenkes uten tilstedeværelsen av partiene. Dette kan etter min mening tilsi at selve adgangen til å organisere politiske partier er beskyttet av forfatningen. I en utredning til Stortingets presidentskap av 15 november 1991 om Reglementskomitéens forslag til bestemmelse om begrepet "partigruppe" - en grunnlovmessig vurdering, av professor Torkel Opsahl, er partienes forfatningsrettslige stilling omtalt. Opsahl skriver blant annet: "Av grunnlovens tekst kan vanskelig utledes nærmere regler om partiene i andre henseender enn de som er direkte regulert, men noen slutninger kan nok trekkes av systemet og dets forutsetninger. Gjeldende forfatningsrett forutsetter Side 1837 på den ene side frihet til å danne politiske partier, og la dem drive sin virksomhet, men på den annen side kan slik virksomhet ikke forbeholdes slike organisasjoner. Det vanskelige spørsmål om forbud mot visse slags politiske partier eller organisasjoner er for tiden ikke aktuelt. Det kan her sies å dreie seg dels om uskrevne forfatningsprinsipper av samme rang som grunnloven selv, dels om internasjonale forpliktelser ... ." Retten til å organisere politiske partier er antakelig garantert av konstitusjonell sedvanerett. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette og på de begrensninger som eventuelt ville kunne oppstilles. Jeg ser det under enhver omstendighet slik at de forhold jeg her har trukket frem, støtter den oppfatning jeg mener følger av Grunnloven §100. Når det for øvrig gjelder forholdet mellom de hensyn som begrunner straffetrusselen i §135a og det overordnete hensynet til ytringsfriheten, bemerker jeg: I 1961 fikk bestemmelsen i straffeloven §135, som retter seg mot den som utsetter den alminnelige fred for fare, blant annet ved å opphisse en del av befolkningen mot en annen, tilføyd et nytt annet ledd. Dette satte straff for den som offentlig forhånet eller opphisset til hat eller ringeakt mot en folkegruppe karakterisert ved trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig. Bakgrunnen var at man i begynnelsen av 1960 hadde sett en oppblomstring av antisemittisme i Europa, i Norge kun i form av spredte enkelthandlinger. I Ot.prp.nr.45 (1960-61) uttales at bestemmelsen var formulert med sikte på å unngå utilsiktede inngrep i ytringsfriheten, og at man bare tok sikte på å ramme de grovt utilbørlige angrep. Forholdet til Grunnloven §100 er ikke nærmere drøftet. Symbolverdien av et straffebud mot rasehets fremheves i proposisjonen, der det sies at budet uten hensyn til det praktiske behov "forsvarer sin plass reint prinsipielt. Det markerer samfunnets fordømmelse av de lavtliggende handlinger som det er rettet mot." Forholdet til Grunnloven §100 ble, så vidt jeg kan se, heller ikke nærmere drøftet i forbindelse med vedtakelsen av §135a første ledd 1. punktum. Bestemmelsen ble, som førstvoterende har nevnt, gitt for å oppfylle forpliktelser etter rasediskrimineringskonvensjonen. I sorenskriver Harbeks utredning av 20 februar 1969 om blant annet straff for rasediskriminering, uttales det at forslaget i §135a ikke "er ment å gjøre noen endring i gjeldende regler om tale- og trykkefrihet, jfr. Grunnloven §100". I Ot.prp.nr.48 (1969-70) gjentas dette. Det fremheves i proposisjonen at man i Norge hadde vært forskånet for organiserte eller omfattende utslag av rasehat m m, men at man ikke helt kunne avvise behovet for særskilte lovbestemmelser til beskyttelse av minoriteter. Videre understrekes symbolverdien av straffebudet under henvisning til det jeg har sitert fra odelstingsproposisjonen om ny §135 annet ledd. Også Stortingets justiskomité fremhever dette ved å gjengi sitatet, jf http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrstr/rt1997-1821-00075b.html 15.11.2005