Høyesterett - Kjennelse.
Side 3 av 14
vært uttrykt på annen måte.
I henhold til rettspraksis kreves at utsagnene utsetter personer eller grupper for skadevirkninger
av kvalifisert art. Det er under ingen omstendighet tilfelle i denne saken.
At §135a ikke er overtrådt, tilsies også av bestemmelsens formål som er å ramme
rasediskriminering i form av tradisjonell rasehets, jf FN-konvensjonen 7 mars 1966 om avskaffelse
av alle former for rasediskriminering, især artikkel 4. Bestemmelsen i §135a ble vedtatt som
forutsetning for norsk ratifikasjon av konvensjonen.
Skal §135a kunne anvendes i denne saken, vil det bare kunne skje ved en utvidende tolking, som
er utelukket, jf legalitetsprinsippet og Grunnloven §96.
For det tilfelle at Høyesterett skulle finne at uttalelsene i programmet rammes av §135a, anføres
at bestemmelsen, ut fra hensynet til ytringsfriheten, må gis en innskrenkende tolking eller - om man
vil - forstås med en rettsstridsreservasjon, jf Grunnloven §100 og Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon, EMK, artikkel 10.
Ytringsfriheten er demokratiets kanskje viktigste forutsetning, og i særlig grad gjelder dette
ytringer på det politiske området. Det er ikke myndighetene som skal bestemme hvilke politiske
synspunkter folket skal få velge mellom. Mindretallet må ha anledning til å vise at flertallet tar feil;
flertallet må møte uønskede synspunkter med argumenter, ikke med straff. Det er først og fremst
politiske oppfatninger som virker frastøtende på flertallet, som trenger vern. Å sensurere uakseptable
meninger kan dessuten være skadelig ved at de derved tvinges under jorden og blir mer ondartede.
Dette innebærer at det må vises betydelig varsomhet med å gripe inn overfor et politisk parti
som deltar på lovlig måte i den demokratiske prosess, uansett hvilke oppfatninger partiet hevder. Å
belegge utsagn i et partiprogram med straff, er jevngodt med å forby partiet.
Etter EMK artikkel 10 er forutsetningen for statlig inngrep i ytringsfriheten at dette er nødvendig
i et demokratisk samfunn for å beskytte andres rettigheter og friheter. Det må foreligge et
påtrengende samfunnsmessig behov - "pressing social need" - som innebærer at de personer eller
grupper det er tale om, trenger vernet. En rettsstridsreservasjon av dette innhold må således
innfortolkes i §135a. Det er ingen sosial nødvendighet at de ytringer saken gjelder, må medføre
straffansvar.
Side 1824
Høyesterett har lagt til grunn at straffeloven §135a ikke i seg selv er i strid med Grunnloven
§100, men må forstås i lys av hensynet til ytringsfriheten. Dette innebærer at bestemmelsen må
tolkes innskrenkende - med en rettsstridsreservasjon. Høyesterett har for øvrig forutsatt at den
rettsstridsreservasjon som innfortolkes i straffeloven §247, der politisk ytringsfrihet står sentralt, har
sin parallell i straffeloven §135a, jf dommen i Rt-1990-257 .
Ved praktiseringen av rettsstridsreservasjonen i denne saken må det has for øye at
partiprogrammet bare inneholder forslag som forutsetter velgernes tilslutning for å kunne
gjennomføres. Det må uansett være et meget vidt spillerom, uten hensyn til hvor uakseptable eller
frastøtende forslagene er. Forslag f eks om å gjeninnføre forbud mot jøders eller jesuitters adgang til
riket, eller forbudet mot homoseksuelle handlinger, kan åpenbart ikke være straffbart etter §135a.
Riksadvokaten har sluttet seg til forsvarerens oppfatning når det gjelder hva som er gjenstand for
ankesaken. Han har fremhevet at påtalemyndigheten av prosessuelle grunner har vært avskåret fra
formell anke mot byrettens dom, selv om man er uenig i rettens vurdering av de utsagn i
tiltalebeslutningen som retter seg mot andre innvandrere enn adoptivbarn. Når dommen er påanket
av domfelte, kan Høyesterett imidlertid prøve saken i sin fulle bredde, jf straffeprosessloven §342
annet ledd nr 1. Det er videre opplyst at gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen inneholder en
skrivefeil, idet alternativet "utsatt for hat" ved en uoppmerksomhet er kommet inn i stedet for
"forhånet".
Når det gjelder realiteten, har riksadvokaten i hovedtrekk anført:
Saken reiser to hovedspørsmål: For det første må innholdet i utsagnene fastlegges, dernest må
det tas stilling til om de rammes av straffeloven §135a, slik bestemmelsen må tolkes blant annet i lys
av Grunnloven §100 og Norges konvensjonsforpliktelser.
http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/avg/hrstr/rt1997-1821-00075b.html
15.11.2005